Hva er forsoning?

Lesetid 4 minutter

Oppdatert - 9. februar 2025

Forsoning står for gjenopprettelse av et skadet eller ødelagt forhold, både mellom mennesker og mellom Gud og mennesket.
Forsoning kan bare skje når fiendskap, separasjon eller konflikt overvinnes og et nytt, fredelig forhold skapes.
I kristen forstand refererer forsoning først og fremst til gjenopprettelsen av forholdet mellom Gud og mennesker gjennom Jesus Kristus. Forsoning er et sentralt tema i den kristne troen og bør også være et sentralt tema i menneskelig samhandling.

Fallet fra nåden

Forholdet mellom Gud og mennesket ble ødelagt av synden. Siden syndefallet (s. 3. Mosebok) er det et skille mellom Gud og mennesket. Dette skillet manifesterer seg i skyld (Jesaja 59:2 "Dine misgjerninger skiller deg fra din Gud, og dine synder skjuler hans ansikt for deg, så han ikke hører."), frykt, lidelse og til slutt døden (Romerne 6:23 „For syndens lønn er døden; …“).

Synden har skapt en barriere mellom Gud og mennesket som mennesket ikke kan overvinne. Forsoning er derfor grunnleggende nødvendig. Evangeliets sentrale budskap er at Gud selv har sørget for forsoningen, nemlig gjennom Jesu offer på korset.

Formidleren

Paulus skriver i sitt brev til Romerne 5:10: "For hvis vi ble forsonet med Gud gjennom hans Sønns død da vi ennå var fiender, hvor mye mer vil vi da ikke bli frelst som forsonte gjennom hans liv!", så vel som til Kolosserbrevet 1:19-20 "For det behaget Gud at hele fylden skulle bo i ham (Kristus), og at han ved ham skulle forsone alle ting med seg selv, både på jorden og i himmelen, ved å stifte fred ved hans blod på korset.".

Gjennom sin død på korset tok Jesus menneskehetens skyld på seg og åpnet dermed veien til forsoning med Gud. Jesu død er vendepunktet der fiendskapet mellom mennesket og Gud overvinnes. I motsetning til oss mennesker, som alltid liker å kreve noe tilbake når vi gjør noe for noen, krever ikke Gud noe tilbake, men tilbyr mennesket forsoning av ren kjærlighet og ufortjent nåde. Dette bekrefter også Johannes 3:16 "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Paulus oppsummerer konklusjonen i Romerne 5:1 sammen: "Derfor, siden vi er blitt rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud gjennom vår Herre Jesus Kristus."

Forsoning fra person til person

Vel, alt dette er betryggende å vite, men hva gjør vi med forsoning mellom mennesker? Vi er jo ikke Gud og har verken denne uendelige, alt tilgivende kjærligheten i oss, eller - kanskje - viljen til å forsone? Og uansett: La ham/henne komme til meg ...!

Matteus var også kjent med denne typen menneskelighet og skrev derfor i Matteus 5:23-24 "Derfor, når du bringer din gave til alteret og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge der foran alteret og gå først og forson deg med din bror."

Jøss, sterke saker! Jeg må altså først tilgi mennesker før jeg kan ha fellesskap med Gud! Paulus understreker i sitt brev til Efeserne 4:32 "Men vær gode og barmhjertige mot hverandre, og tilgi hverandre, slik som Gud i Kristus har tilgitt dere."

Brumle - ..., ja, ikke lett, det vet jeg og kan bare bekrefte det ut fra egen erfaring. Hva er egentlig så vanskelig med det?

Først og fremst ser det ut til at du står i veien for deg selv med din stolthet, skam, sårethet, manglende tillit til Gud og også mer eller mindre manglende ydmykhet overfor Gud.

Her får vi hjelp av påminnelsen om at Gud først ga oss tilgivelse gjennom Jesus, og at vi kan påkalle hans hjelp i tillit til hans ord, som for eksempel Matteus 6:14 Gud siterer: "For hvis dere tilgir menneskene deres overtredelser, vil også deres himmelske Far tilgi dere..", ikke uten å formane i det følgende vers 15 "Men dersom dere ikke tilgir menneskene deres skyld, så vil heller ikke deres Far tilgi deres skyld.„

Om du tolker vers 15 som Guds løftede pekefinger eller som en velmenende formaning og oppmuntring til å handle på en måte som er til behag for Gud, er opp til deg. Personlig finner jeg den siste tolkningen mer tilgjengelig, selv om den første også har sin berettigelse.

Ekskurs - Det vanskelige forholdet

Sønnen og faren hadde hatt et vanskelig forhold i mange år. Som tenåring følte han ofte at faren var for streng og hadde for høye forventninger til ham. Etter en opphetet krangel i 18-årsalderen, der det ble brukt harde ord, forlot han foreldrehjemmet og sverget på aldri å komme tilbake. Han var hundre prosent overbevist om at faren aldri hadde forstått ham.

Årene gikk, og han bygde sitt eget liv. Men til tross for yrkesmessig suksess og eget hus, var det fortsatt en tomhet i ham. Hver gang han tenkte på faren, følte han sinne, men også en dyp lengsel etter fred. Han fortrengte disse tankene og overbeviste seg selv om at det var for sent for en forsoning.

En dag fikk han en telefon fra moren: Faren var alvorlig syk og hadde ikke lang tid igjen. Han var splittet. Skulle han besøke ham? Var det ikke for sent? Hva om den gamle bitterheten blusset opp igjen?

I denne indre uroen husket han et bibelvers fra Efeserbrevet som han ofte hadde hørt tidligere. Efeserne 4:31-32 gir løsningen på problemsituasjonen: "La all bitterhet og sinne og vrede og kjefting og gudsbespottelse være borte fra dere, sammen med all ondskap. Men vær gode og barmhjertige mot hverandre, og tilgi hverandre, slik som Gud i Kristus har tilgitt dere.„

Disse ordene traff ham i hjertet. Han innså at forsoning ikke betyr å gjøre opp med fortiden, men å være villig til å ta det første skrittet og la helingen finne sted.

Han dro hjem til foreldrene sine, og da han så faren igjen etter alle disse årene, var han svak, men øynene hans var fylt av tårer. Ingen av dem visste først hva de skulle si. Til slutt hvisket faren: "Jeg er lei for det. Jeg ville aldri at du skulle føle deg uelsket."

I det øyeblikket falt all hardheten fra ham. Han innså at faren også hadde lidd, og at stoltheten deres hadde holdt dem adskilt så lenge. Han svarte stille: "Jeg har alltid villet si det til deg også. Jeg er lei for det."

Han hadde tilbrakt mye tid sammen med faren de siste ukene. De snakket om ting de aldri hadde snakket om før, og han innså at faren alltid hadde elsket ham, bare på en annen måte enn han selv hadde ønsket.

Da faren endelig gikk bort, følte han ikke lenger hat eller anger, men fred. Forsoningen hadde lettet en byrde som han hadde båret på i årevis.

Konklusjon

Forsoning betyr ikke å glemme fortiden, men å være forberedt på å la freden seire over smerten.