Opplev Guds veiledning

Lesetid 8 minutter

Oppdatert - 9. februar 2025

Opplev Guds veiledning! De som "virkelig" er troende, kan fortelle om bemerkelsesverdige opplevelser som bokstavelig talt kan gjøre deg forbløffet.

De som er mindre "aktive" i troen, er ganske skeptiske til det hele, for hvis jeg lar Gud lede meg, må jeg jo gi fra meg roret, ikke sant? Og jeg vil jo tross alt være herre over meg selv!
Og dessuten: Kanskje jeg ikke liker Hans veier i det hele tatt?

Et dilemma, ikke sant? - Den som intet våger, intet vinner. Et gammelt ordtak, men like gyldig i dag som noen gang.

Og nå?

La oss ta en titt på hvordan Gud skapte oss: Som mennesker med et sinn, dvs. med ansvar, evne til å tenke, ta beslutninger, skille mellom godt og ondt ...

Vel, vi vet hva som er godt og dårlig, vi kan også tenke, men HVA tenker vi? Jo, det jeg VIL, JEG! Men om det gir mening og er hensiktsmessig for meg, blir som regel først klart i ettertid. Ja, det er riktig: Du er alltid smartere etterpå!

Ok. HVIS Gud er allvitende, så vet han også hvordan noe ender når jeg gjør det jeg VIL, ikke sant? Vel, greit nok. Men hvis jeg vil noe som jeg - faktisk - vet nøyaktig at det ikke er Hans vilje, men gjør det likevel, kan det ikke være at Han forstår meg og mitt ønske? Det er sant at Han vil forstå det, men vil Han godkjenne det?

Likevel vil Han tillate det hvis du bestemmer deg for noe annet, mot Hans vilje (Hans ord ...). Hvorfor det? Nettopp fordi du ikke er en marionett. Puh, du er heldig! Eller er du ikke det?

Noen må alltid male et svart bilde! - Nei, ikke noe hell, i beste fall har ønsket ditt blitt tilfredsstilt for øyeblikket. For konsekvensene av dine handlinger er ennå ikke kommet ...

Og hva med Guds veiledning?

Smil, du opplevde det i det øyeblikket da du - faktisk - visste at planen din ikke stemte overens med Hans vilje. Og alt uten å be.

Dessverre er det ikke alltid at noen sier "Ikke gjør det!" høyt og tydelig, og det er heller ikke alltid at den berømte lappen plutselig dukker opp ved siden av kaffekoppen din med et tydelig leselig "Nei" skrevet på.

Likevel hadde du muligheten til å lytte til den "egentlige", den indre stemmen. Du bestemte deg for noe annet og må leve med konsekvensene av det.

Men hvis Han visste at det ikke var bra for meg, så kunne Han vel ha stoppet meg?

Det er sant at Han kunne ha gjort det, og noen ganger gjør Han det også, men ikke alltid. Kanskje konsekvensene av din beslutning vil hjelpe deg i fremtiden, og det er derfor Han lar deg gjøre som du ønsker.

Hvorfor det?

Ja, vi stiller oss ofte spørsmålet om hvorfor. Det gjør jeg også.

Avreisetidspunktet til kunden var allerede fremskyndet. Og så kommer det en ny samtale som lar meg vente i ytterligere fem minutter.

Nå sier kanskje leseren, hva gjør vel fem minutter, litt mer på gasspedalen, så tar du igjen det tapte! Det var det jeg sa til meg selv den gangen, sprintet inn i bilen og kjørte av gårde, litt fortere enn tillatt, men motorveien var nær, og 70 km/t var tillatt uansett, så flaks!

Ut på motorveipåkjøringen og - trå på gassen! Men som alltid når man har det travelt, er neste trafikkork aldri langt unna. Og slik var det også denne gangen. Allerede på avstand kunne jeg se bremselysene og varsellampene til bilene foran. Jeg hadde ikke akkurat de mest hederlige ordene på leppene, i hvert fall ikke i tankene mine, så jeg bremset og stanset, fortsatt i håp om at de stillestående kjøretøyene skulle sette seg i bevegelse igjen. Så der satt jeg og så tiden tikke av gårde. Men selv ikke min nervøse fot på gasspedalen kunne endre situasjonen.

Etter at køen begynte å løse seg opp, så jeg ulykkesbilene manøvrere seg fra forbikjøringsfeltet og ut på veiskulderen. De så ikke bra ut i det hele tatt. Politi, brannvesen, ambulanse, hele programmet.

Leseren har kanskje allerede gjettet det: Ja, hvis jeg hadde dratt hjemmefra til planlagt tid, ville jeg nesten helt sikkert ha vært på plassen til bilene som sto parkert på veiskulderen, og muligens også den som ville ha fått en gratis tur i ambulansen. Fem minutter som kunne ha utgjort forskjellen mellom liv og død ...

Guds veiledning? På den tiden var jeg ennå ikke overbevist, selv om jeg i all hemmelighet - faktisk ... - sa til meg selv: "Hvis jeg hadde kommet meg vekk tidlig, ville jeg nok ha vært i deres sted ...".

Med andre ord: Selv om du ikke er "troende", holder Gud fortsatt sin hånd over deg. Siden den gang blir jeg ikke lenger irritert når noe ikke går slik jeg ønsker, for da sier jeg til meg selv: Hvem vet hva det er godt for! - Fra dagens perspektiv vet jeg(!) at Han hadde en hånd med i spillet. Og helt ærlig? Det er en ekstremt betryggende følelse!

Venture

Hvis du vil våge Guds veiledning, så la Ham ta roret! Han vil gjøre det godt, sier Bibelen i Salme 37:5 "Overgi din vei til Herren og håp på ham, han vil gjøre det godt."
"Vel" betyr "gjør det bra", men ikke "han gjør det, jeg lener meg tilbake og slapper av ...".

Det er ikke alles kopp te. Jeg vet det. Det kan jeg bekrefte. Jeg tror ikke det finnes noen som ikke har opplevd det. Og det er en lang vei å gå for å erkjenne det, dessverre.
Jeg tenker ofte på Moses' 40 år lange ørkenvandring. Derfor har jeg bestemt meg for ikke å følge MIN vilje så lenge og lytte mer til magefølelsen.

Det var det første skrittet. Det andre var å temme utålmodigheten min: Hvis han bruker så lang tid, så gjør jeg det selv! Det var ingen god idé. En ny runde i ørkenen. Det tredje skrittet var å overgi meg til Gud, tro mot mitt ord 1 Peter 5:7 "Kast alle dine bekymringer på ham, for han har omsorg for deg." "Jeg kan ikke gjøre mer, DU gjør det - uansett hvordan, når og hva, men gjør det!"
Jeg ønsker ikke det for noen - men mennesket er så stolt og sta at det noen ganger virkelig må gå helt ned for - til slutt - å la Gud ta roret.

Situasjonen minnet meg om Matteus 14, 22-33: Jesus ble i land for å be. Peter og disiplene gikk over innsjøen til den motsatte bredden. En storm oppsto, og de var i nød.
Da de så Jesus komme gående over vannet mot dem, trodde de forståelig nok ikke sine egne øyne og trodde de så et spøkelse. Men Jesus ropte til dem at de ikke skulle være redde, det var ham.
Flott, han har mye å si! Han står ikke i vann til halsen! Jeg kan levende forestille meg at det kunne ha vært meg.

Peter, som ikke var komfortabel med det hele, vil være sikker og roper tilbake: "Herre, hvis det virkelig er deg, så befal meg å komme til deg på vannet!" Jesus svarer: "Kom hit!"
Og hva gjør Peter? Han setter seg selv på prøve, går ut av båten og går over de rasende bølgene til Jesus. Da han nådde frem til ham, ble han skremt fordi han innså at han faktisk hadde gått på vannet, og straks sank han og ropte i frykt om hjelp.

For meg passet eksemplet som hånd i hanske! Og fra det øyeblikket fikk jeg fred, tillit og visshet - av Gud. Og uten å overdrive kunne jeg kaste mine problemer for Hans føtter og gjøre det jeg "følte" var godt. Det var som å gå på vannet uten å synke.

Men synkeøyeblikket kan også innhente deg fra tid til annen. Hver gang du tenker: "Det går jo kjempebra!", din egen selvtillit vinner terreng og du begynner å ta roret igjen, ganske umerkelig, så blir du raskt hentet ned på jorden igjen. Takk og pris for det!

Ekskurs - Den riktige avgjørelsen

Prosjektleder i en mellomstor bedrift, 32 år gammel. Hun har fast jobb, god lønn og føler seg egentlig ganske trygg i karrieren, men hun savner tilfredsstillelse, meningen med livet. Monotonien er overalt, på jobben, på fritiden, hun har en følelse av at talentene hennes ikke blir utnyttet på riktig måte, og at det mangler mening i arbeidet. Denne altomfattende misnøyen tynger henne, men hun er også redd for forandring, for det kjente onde er bedre enn den ukjente lykken, gang på gang.

Hun er troende og går regelmessig til gudstjeneste. Troen er en viktig kilde til styrke for henne. De siste ukene har hun i økende grad følt et indre kall til å forandre noe. Hun har en følelse av at Gud leder henne i en ny retning, men hun vet ikke om hun virkelig har mot til å gi opp sin trygge jobb for å prøve noe nytt. Hun lurer på om dette virkelig er Guds ledelse, eller om det bare er et innfall fra hennes egne tanker.

Jakten på klarhet

En kveld, etter en lang dag på jobb, føler hun seg spesielt rastløs. Hun bestemmer seg for å ta med seg bekymringene og usikkerheten sin til Gud i bønn. Hun setter seg stille ned ved skrivebordet, lukker øynene og snakker fra dypet av sitt hjerte: "Gud, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg revet og splittet. Jeg ønsker å kjenne din veiledning. Vær så snill, hjelp meg å finne den rette veien."

Hun ber Gud om å gi henne klarhet og mot til å stole på hans veiledning, selv om veien virker uklar og det ikke står skrevet et sted at hun skal gjøre det ene eller det andre.

Etter hvert som hun ber, føler hun seg gradvis roligere og tryggere, nesten som om hun er omsluttet av et varmt, kjærlig nærvær. Men hun vet at det ikke alltid er like lett å høre Guds stemme, og at det ofte er ganske subtile tegn som kan veilede henne.

Uventet møte

Neste morgen går hun på kafé for å snakke med en god venninne. Hun har sjelden sett venninnen den siste tiden. Nå hadde de spontant avtalt å møtes over en kopp kaffe. I løpet av samtalen forteller hun om tvilen og misnøyen hun føler på jobben. Hun forteller også om følelsen av at hun kanskje burde bytte jobb eller ta en ny retning, men at hun ikke vet om det er det rette steget.

Venninnen lytter oppmerksomt, og så sier hun noe som vil overraske henne: "Vet du, jeg snakket nylig med en kvinne som har gjort et lignende skifte. Hun forlot en trygg jobb for å følge sin lidenskap for kunst. Hun sa at hun aldri hadde trodd at hun kunne ta dette skrittet, men da hun bestemte seg for å følge hjertet sitt, åpnet det seg plutselig så mange dører for henne at hun ble helt overrasket. Jeg tror du kanskje burde lytte mer til hjertet ditt. Kanskje Gud leder deg i den retningen."

Anna føler seg spesielt berørt i dette øyeblikket. Hun har en følelse av at venninnen ikke bare uttrykker sin egen mening i denne samtalen, men at disse ordene på en eller annen måte er nøyaktig det hun allerede har følt inni seg. En følelse av at hun ikke er alene, og at Gud taler til henne gjennom dette uventede møtet.

Avgjørelsen

Noen dager senere står hun overfor en konkret avgjørelse: Et selskap hun søkte på for noen måneder siden, tilbyr henne muligheten til å ta en ny jobb som prosjektleder, i en helt annen bransje som hun også er svært interessert i. Men jobben ville være risikofylt, ettersom den ville innebære en forandring og hun i utgangspunktet ville starte med mindre sikkerhet og lavere lønn. Samtidig føler hun at hun i en slik stilling vil få utnyttet talentene sine bedre, og at hun vil kunne finne mer mening i arbeidet sitt der.

Når hun møter jobbtilbudene, er hun splittet. Hun lurer på om hun skal ta sjansen, eller om det er bedre å bli i den trygge, kjente jobben. Hun tenker på bønnen og samtalen med Maria, og kjenner innerst inne at denne endringen ikke bare er en karrierebeslutning, men en beslutning som også vil bringe henne nærmere seg selv. Hun opplever den indre roen hun føler rundt beslutningen som en slags bekreftelse på at hun er på rett vei.

Guds veiledning

På dagen for den endelige avgjørelsen ber hun om klarhet i avgjørelsen. Under gudstjenesten dagen etter fokuserer prekenen på tillit til Guds veiledning, viktigheten av tro, selv i usikre tider, og at Gud ikke bare veileder oss i de store avgjørelsene i livet, men også i de små øyeblikkene når vi lytter til ham.
Disse ordene taler til hennes indre, og hun innser at hun ikke trenger å bestemme alt på egen hånd, for Gud er der for å lede henne, selv om veien ikke alltid er rett, men tar noen omveier.

Med denne indre bekreftelsen tar Anna til slutt beslutningen om å takke ja til den nye jobben på mandag. Hun føler seg ledet av Gud og vet at hun ikke bare tar denne beslutningen på eget initiativ, men også fordi hun har en følelse av at dette er den veien Gud har planlagt for henne.

Konklusjon

Guds veiledning oppleves individuelt på ulike måter, men alltid til rett tid og på rett måte for alle!

Våg å gå ut av komfortsonen, overgi livet ditt til Ham og la deg overraske over den livsrikdommen som plutselig ligger åpen for deg. Det er mer enn du trenger, mer enn du noen gang kunne ha funnet ut selv, mer enn du kan forestille deg!