Er Gud en spøkefugl?

Lesetid 8 minutter

Oppdatert - 9. februar 2025

Når man ser noen kristne gå rundt med alvorlig sorg, er det lett å tenke at Gud må være en spøkefugl.

Heldigvis finnes det også andre som faktisk er glade for å møte deg.

Er Gud en spøkefugl eller ikke?

Hverdagen er stressende nok, i hvert fall for mange av oss. Derfor er det godt å være glad når arbeidsdagen er over, barna er lagt i seng og du kan ta en pust i bakken for første gang i løpet av dagen. Enda bedre er det når helgen endelig kommer, og du kan ta en avslappende pause med familien eller hengi deg til hobbyen din i noen timer mens barna leker med venners barn. Eller når du kan ta deg noen minutter før du legger deg og bare se på stjernehimmelen, snuse inn duften av grantrærne i hagen eller kanskje se på kjæledyrene dine som samhandler med hverandre, leker, steller, erter, jager, osv...

Disse pausene hjelper oss til å samle krefter til hverdagslige oppgaver, til å unngå utbrenthet, til å forhindre at kroppen trekker i nødbremsen på grunn av utmattelse, blir syk eller til og med setter oss ut av sirkulasjon i en lengre periode med hjerteinfarkt.

I de stille og lykksalige øyeblikkene når du lader batteriene, kan det hende at du av og til tenker: "Burde jeg ikke egentlig gjøre dette eller hint i stedet for å se på hull i luften her?" eller "Er det riktig at jeg nyter hobbyen min her?"

Hva sier Bibelen?

Alle har nok hørt ordtaket "Ora et labora!", som betyr "Be og arbeid!". Det er et ledemotiv i kristenlivet som ble utviklet i senmiddelalderen for å oppsummere benediktinernes livsstil. Klosterlivet, som var relativt isolert fra omverdenen, var begrenset til arbeid og bønn, og derfor skulle fritiden fylles med bibellesning for å forhindre "lediggang", som Benedikt av Nursia skrev: "Lediggang er sjelens fiende."

Vel, hvis Adam og Eva hadde lyttet til Guds ord og ikke trodd på Satans, motstanderens, hvisking, kunne vi fortsatt ha levd i paradis i dag, og ordet "arbeid" ville sannsynligvis ha forblitt ukjent for oss.

Dessverre ble det annerledes, og vi må tjene til livets opphold ved å jobbe. Vi har internalisert dette nok i våre liv.

Praktiserende kristne er også klar over at vi bør være i daglig kontakt med Gud for å oppleve hans råd, at han ønsker å bli spurt om alt som plager oss, at han ønsker å gi mer enn det vi trenger.

Be og arbeid burde derfor ikke ha vært et spørsmål. Men hva med fri fra jobb, husarbeid, barnepass og mye mer? Gir Bibelen oss også svar på dette?

Enhver som kjenner Gud, vil med rette anta at Gud også har tatt stilling til dette i Bibelen, men det er svært sjelden man hører noe om det i gudstjenester, bibelstudier eller på andre arrangementer.

La oss derfor begi oss ut på leting og nevne to bibelsteder som eksempler:

1. Korinterbrev 10, 31 sier "Så hva dere enn spiser eller drikker eller hva dere enn gjør, gjør det til Guds ære.„

og uttrykker dermed en sentral kristen holdning, nemlig å fokusere hele livet - selv i hverdagslige, tilsynelatende banale aktiviteter som å spise og drikke - på Gud og dermed ære ham.

Alle handlinger bør til syvende og sist være en del av et liv som er Gud til behag. Kallet til å gjøre ting "friskt" kan også forstås som en tjeneste som ærer Gud og hjelper andre mennesker.

Predikeren 9:10 anbefaler "Uansett hva du har å gjøre, gjør det friskt„

og er en oppfordring til handlekraft, ansvarsfølelse og Livsglede - både i verdslige og åndelige spørsmål.

Livsglede er en gave fra Gud som oppstår gjennom tro, takknemlighet, håp og fokusering på Gud. Den er ikke flyktig, men dypt forankret og bærer oss også gjennom vanskelige tider. Livsglede betyr å anerkjenne livet i sin helhet som et Guds verk og nyte det med takknemlighet, fred og tillit.

Elementene i bibelsk livsglede er for eksempel

Fellesskap med Gud:

Ekte glede kommer fra et forhold til Gud. Salmisten sier i Salme 16:11: "Du viser meg veien til livet. I ditt nærvær er det full glede og fryd ved din høyre hånd i all evighet."
Gud selv er kilden til livsglede.

Takknemlighet:

Livsglede kommer av å anerkjenne og sette pris på Guds velsignelser. Paulus oppfordrer til 1. Tessalonikerne 5:16-18 til dette: "Gled dere alltid, be uten opphold, vær takknemlige i alle ting; for dette er Guds vilje i Kristus Jesus for dere."

Fred og tillit:

Gleden vokser når du stoler på Gud og opplever hans fred. Jesus sier i Johannes 15:11
"Jeg har sagt dette til dere for at min glede skal bli i dere, og for at deres glede skal bli fullkommen."

Service og fellesskap:

Glede kommer også av å tjene andre og leve i fellesskap. Paulus skriver i Romerne 12:15 "Gled dere med dem som gleder seg, og gråt med dem som gråter." Å dele gleder og sorger med andre beriker livet.

Håp om det evige:

Den kristnes glede er uløselig knyttet til håpet om evig liv (Romerne 14:17):
"For Guds rike er ikke mat og drikke, men rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd."

Uavhengighet av omstendighetene:

Livsglede er ikke knyttet til ytre velstand eller suksess. Paulus sier fra fengselet i Filipperbrevet 4:4: "Gled dere alltid i Herren; igjen sier jeg: Gled dere!"

Den skiller seg derfor fra en rent verdslig eller overfladisk glede ved at den er uavhengig av ytre omstendigheter.

Så hvis vi har lov til å glede oss, ja, faktisk bør(!), bør vi gjøre det ved å ta imot Guds gave av glede med takknemlighet, og ikke la motstanderen få oss til å føle oss skyldige og ødelegge denne guddommelig gitte gleden.

Gud er interessert i at vi skal være tilfredse, lykkelige og glade mennesker og dermed bringe Hans godhet og kjærlighet ut i verden med et strålende smil. Derfor gir Han oss muligheter til å slappe av, enten det er ved å lage musikk, male, fotografere eller omgås dyr og planter. Hvis vi er i balanse, kan vi utføre de oppgavene vi blir pålagt, fordi vi er friske og har krefter til å gjøre det uten å overanstrenge oss og bringe helsen vår i ubalanse.

Gud er altså på ingen måte en glädjedödare; Han oppfordrer oss faktisk helt klart til å ha glede i livet! At vi i vårt valg av muligheter som gir oss glede, begrenser oss til det som ikke er forenlig med Hans verdier, er ikke noe å legge særlig vekt på ...

Et eksempel fra mitt liv

I løpet av gymnastiden hadde jeg ofte mye frustrasjon, som jeg fikk utløp for ved å spille piano. Det var faktisk meningen(!) at jeg skulle øve på gitte stykker. Og det var nettopp denne øvingen, uansett om det var for dette eller for skolen, som ødela alt for meg.
"Gutten skal ha det bedre enn oss foreldre" kan være et edelt motiv, men det bommer ikke bare på målet, særlig hvis det ikke samsvarer - i det minste tilnærmet - med barnets interesser, men det er også egnet til å gjøre barnets fremtid svært vanskelig.

Naboene i blokken var alltid veldig begeistret og spurte ofte moren min hvilket stykke det var, men det var improvisasjoner som bare reflekterte min indre tilstand. Noen ganger var de i moll, noen ganger i dur, og noen ganger var de to toneleiene blandet.

Å lage musikk - fritt - var et utløp for meg for å takle stressnivået bedre. Etter at improvisasjonene hadde bidratt til glede hos naboene, hadde jeg til og med gjort en god gjerning i så måte. Men på det tidspunktet hadde jeg ikke det i tankene, og tanken var heller ikke i det hele tatt til stede. Det eneste som var sikkert, var at denne musiseringen ikke var i min mors interesse, selv om hun ikke visste at jeg ikke spilte de stykkene jeg øvde på.

Man kan spørre seg om dette spillet var til Guds fordel. Når jeg ser på bibelsitatene ovenfor, antar jeg at Gud nikker til meg fordi jeg gjorde noe bra for helsen min i denne tiden, kom tilbake i balanse og spillet også brakte glede til andre mennesker.

Ekskurs - Et umoralsk tilbud

Tenk deg at du er sammen med en vennegjeng og har planlagt en helg i et feriehus. Alle stråler av forventning ved tanken på masse moro, god mat og hyggelige kvelder. Det er også noen i gruppen som er svært troende og holder fast ved sine religiøse prinsipper. Men etter hvert som kvelden skrider frem, begynner en diskusjon å utvikle seg.

Planen

Fredag kveld. Gruppen har blitt enige om å arrangere en liten fest etter middagen. Noen av vennene er positive til å feste til langt på natt, med musikk, dans og litt alkohol. Andre, som deg, er ikke spesielt religiøse, men du har en god følelse av at overdreven drikking og en lang, sen kveld ikke nødvendigvis er den beste beslutningen, særlig ikke hvis man skal gjøre mye dagen etter.

En troende venn, la oss kalle ham David, blir med i samtalen. Han sier: "Jeg har en følelse av at Gud viser oss en tydelig måte å leve på. For mye festing, for mye drikking, det fører ikke til noe godt. Gud vil at vi skal være oppmerksomme på oss selv og kroppene våre."
Nå er ikke David en person som er grunnleggende imot moro, men for ham finnes det en grense som han ikke ønsker å overskride hvis det kan krenke Guds verdier, som han også anser som verdt å beskytte som en del av sin religiøse overbevisning.

Reaksjonen

Noen av de andre vennene hans reagerer med forståelse, mens andre er ganske avvisende. En venn, som er mer avslappet når det gjelder religiøse emner, sier: "Kom igjen, David, det er ikke så ille. Det er bare litt moro. Vi kan feire uten å ødelegge oss selv. Og dessuten blir vel ikke Gud sint på oss hvis vi overdriver litt?" En annen, som beskriver seg selv som agnostiker, skyter inn: "Hvem vet hva Gud tenker? Jeg tror ikke han bryr seg om noe sånt som festen vår."

David føler seg ukomfortabel og sier: "Jeg synes det er viktig at vi respekterer oss selv og lever med måte. Og for meg betyr det å holde meg til mine prinsipper når det gjelder moro og fritid." Han slutter seg stille til sirkelen, men forteller at han organiserer moroa på en annen måte.

Avgjørelsen

Etter litt frem og tilbake bestemmer gruppen seg for å begrense feiringen, noe som betyr at det ikke skal festes til langt på natt og at det ikke skal drikkes for mye alkohol. Noen blir skuffet, men de andre respekterer til slutt Davids ønsker og overbevisning. De blir enige om å tilbringe natten i en mindre gruppe, uten mye bråk og overdrevent alkoholforbruk.

Men spørsmålet gjenstår: Er Gud en spøkefugl i dette tilfellet?

For David er ikke Gud en begrensning, men snarere en veileder. Han ser ikke på Gud som en ødelegger, men som en som viser vei til et mer tilfredsstillende og respektfullt liv. For ham betyr dette at man bør være moderat i alt man gjør. Han forstår at moro og nytelse er viktig, men han mener at disse tingene ikke trenger å stå i motsetning til et godt og moralsk liv.

For de andre vennene ser det litt annerledes ut. De føler seg begrenset i sin umiddelbare lyst til å ha det gøy av Davids overbevisning, og lurer på om Gud virkelig er en spøkefugl i dette tilfellet. De mener at livet også skal nytes, og stiller spørsmål ved om det egentlig er så ille om man overskrider sine egne grenser fra tid til annen.

Den oppfølgende diskusjonen

Neste morgen er stemningen litt mer avslappet. Festen ble roligere enn opprinnelig planlagt, men det ble en god prat, og alle klarte å respektere hverandre.

Noen av vennene innså at det var bra for dem å legge seg tidlig for å være uthvilt neste dag. De var takknemlige for at David hadde fått dem til å tenke seg om, selv om de først var uenige.

David føler seg tilfreds fordi han ikke bare har opprettholdt sine prinsipper, men også har bidratt litt til en mer respektfull sameksistens gjennom sin innflytelse i gruppen. For ham er det ikke Gud som er ødeleggeren i dette tilfellet, men den som hjelper ham til å ta beslutninger som fører til et bedre liv på lang sikt.

Konklusjon

Eksemplet viser hvordan spørsmålet "Er Gud en spolator?" kan tolkes på ulike måter i en hverdagskontekst. For én person kan det virke som om Gud ødelegger moroa ved å sette moralske grenser. For andre er Gud derimot en veileder som hjelper deg til å ta beslutninger som er gode for deg og dine medmennesker på lang sikt.

I dette tilfellet handler det ikke om å forby moro, men om måtehold og om å reflektere over hvordan man organiserer livet sitt. Det handler om å innse at friheten til å ha det gøy også kan gå hånd i hånd med ansvar og oppmerksomhet.