EhrFURCHT?

Lesetid 4 minutter

Oppdatert - 9. februar 2025

Ordet ærbødighet inneholder to aspekter: ære og frykt. Hvordan passer det sammen?

Ordboken definerer ærbødighet som en "dyptfølt respekt som er forbundet med ærefrykt eller ærbødighet".
Filosofien forklarer ærefrykt som en blanding av beundring, ydmykhet og forbløffelse.
Fra et religiøst synspunkt defineres ærbødighet som menneskets passende holdning til det hellige, spesielt til Gud.

Ærbødighet har flere dimensjoner som skiller den fra ren respekt:

1. Ydmykhet: Du innser at du selv er liten i forhold til din motpart.
2. Beundring: Du ser en storhet eller sublimitet som går utover det hverdagslige.
3. Frykt og forbløffelse: En blanding av frykt og ærefrykt som viser at den andre personen er mektig eller hellig.
4. Respekt og ærbødighet: Man føler seg forpliktet til å behandle gjenstanden for ærbødigheten med tilbørlig respekt.

Bibelen sier i Ordspråkene 9:10 "Frykt for Herren er visdommens begynnelse, og kunnskap om Den Hellige er forstand." Gudsfrykt betyr ikke frykt i betydningen redsel, men en dyp ærbødighet for Guds hellighet, rettferdighet og makt.

Hebreerne 12:28-29 appeller "La oss derfor være takknemlige og tjene Gud med ærefrykt og frykt, for vår Gud er en fortærende ild."
Hebreerbrevet er adressert til jødekristne som var under press og sto i fare for å falle tilbake til sin gamle jødiske tro. Det viser at Jesus Kristus er større enn Moseloven, og at de troende lever i et nytt, urokkelig Guds rike.

Den understreker Guds hellighet og de troendes ansvar og minner om Guds åpenbaring på Sinai-fjellet, der Israels folk var fulle av frykt (Hebreerne 12,18-21).
Derimot har kristne adgang til det himmelske Jerusalem. Denne adgangen krever imidlertid en passende holdning, nemlig Takknemlighet, Ærefrykt og sann tilbedelse.

De gamle grekerne kalte Ærefrykt med εὐλάβεια, "eulabeia", som står for respektfull aktelse, ydmykhet og tilbedelse. FryktGresk φόβος, "fobos", kan bety både frykt og dyp respekt og må derfor alltid defineres i den rette sammenhengen.

I ordets bibelske betydning Frykt her i betydningen en dyp bevissthet om Guds storhet, hellighet og autoritet.

Ærbødighet innebærer derfor å gi ære og anerkjenne Guds storhet og allmakt.

Men en "fortærende ild" høres overhodet ikke ut som en Gud som er kjærlig, snill og barmhjertig. Det høres mer ut som om han fortærer, som en ild - og det er, i hvert fall etter min erfaring, ikke nødvendigvis det mest smertefrie alternativet ... Så hva var det vers 29 hadde til hensikt å vise hebreerne?

I Bibelen står ilden for Guds hellighet, dom og rensende kraft. Denne formuleringen kommer fra 5. Mosebok 4,24. Der står det "For Herren din Gud er en fortærende ild, en brennende Gud."

I 1 Kor 3,13 sier: "Hver enkelts gjerning skal bli åpenbar; dagen skal vise den, for den skal åpenbares ved ild. Og hver enkelts gjerning skal prøves ved ild." Med andre ord: Gud lar seg ikke blende av vår ofte omhyggelig pleide og stadig hvitkalkede fasade. Hans "ild" vil ødelegge alt dette på et øyeblikk, og det som da kommer frem i lyset, vårt sanne, nakne jeg, må kunne stå for Ham, fordi Han er en rettferdig Gud som renser sine barn og dømmer det onde.

"Bruksanvisningen for ærbødighet" kan derfor se slik ut:

• Vi er frelst, så vi ønsker å takke Ham for det. takknemlig være.
• Vi servere Gud fra et ærbødig, udelt hjerte.
• Vi bringer Gud vår Ærefrykt ikke av frykt, men av dyp respekt for Hans hellighet.

Ekskurs - ærefrykt

En vellykket arkitekt i en storby. Han var stolt av sine ferdigheter, elsket å tegne bygninger og nøt den respekten han hadde opparbeidet seg i sitt yrke. Livet hans var velorganisert, og han stolte på sin kunnskap og sin planlegging. Usikkerhet eller ting som ikke kunne forklares rasjonelt, hadde ingen plass i livet hans.

En dag kjørte han bil gjennom et avsidesliggende fjellandskap da et kraftig uvær plutselig slo til. I løpet av få minutter ble himmelen illevarslende mørk, vinden pisket over veien, og kraftig regn gjorde sikten nesten umulig.
Han forsøkte å bevare roen, men da lynet slo ned i nærheten og tordenen fikk bilen til å riste, ble selvtilliten hans knust. For første gang på lenge kjente han noe han ikke kjente igjen: ærefrykt.

Han parkerte i veikanten og så gjennom frontruten på den enorme naturkraften som lå foran ham. Plutselig gikk det opp for ham hvor liten og sårbar han var. Her, midt i stormen, kunne ikke intelligensen, kunnskapen eller pengene hans hjelpe ham. Han var fullstendig prisgitt deres nåde.

I det øyeblikket husket han et vers fra Salmene som bestemoren hadde lært ham da han var barn. Salme 8:45 "Når jeg ser på din himmel, dine fingres verk, på månen og stjernene som du har gjort i stand:Hva er mennesket, at du tenker på det, og menneskesønnen, at du tenker på ham?".

Da stormen langsomt la seg og himmelen klarnet opp igjen, kjente han en dyp følelse av ydmykhet og takknemlighet. Han innså at han ikke kunne kontrollere alt i livet sitt selv, og at det fantes en kraft som var større enn alt han tidligere hadde ansett som autoritativt og viktig.

Fra den dagen av begynte han gradvis å se verden med andre øyne. Han tok seg mer tid til å betrakte naturens skjønnhet, begynte å be igjen og tenke på ting som gikk ut over hans egen kunnskap. Han forsto at ærbødighet ikke betyr å føle seg liten eller verdiløs, men rett og slett å erkjenne at det finnes noe større som opprettholder og styrer livene våre enn det vi er i stand til å fatte med vår forstand.

Møtet med ærefrykten hadde forandret ham, ikke skremt ham, men gitt ham et nytt perspektiv på livet.